Det vises til deres brev av 1. juli 1999 som omhandler en rekke problemstillinger knyttet til forståelsen av forskrift av 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring av skatteloven av 26. mars 1999 (Finansdepartementets skatteforskrift) § 5-15-4.

Det er et vilkår for skattefritak etter bestemmelsen at utlånet av datautstyret er "begrunnet i tjenestlig bruk", jf. § 5-15-4- første ledd. I annet ledd i bestemmelsen gis en nærmere redegjørelse for hva som kan anses som tjenestlig bruk. Det heter her at all bruk som leder til leveranse av tekster, beregninger, tegninger og andre maskinelle produkter fra den ansatte til arbeidsgiveren regnes som tjenestlig bruk. Det heter videre at øvelsesbruk med sikte på økt ferdighet til å utøve "slik produksjon på hjemmemaskin" også regnes som tjenestlig bruk.

I direktoratets brev stilles det spørsmål om også øvelsesbruk med sikte på annet enn produksjon av tekster mv. kan anses som tjenestlig bruk. Som eksempler nevnes øvelse i å motta meldinger, oppdrag mv., som anses nødvendig for å kunne utføre arbeidet.

Det følger ikke direkte av bestemmelsens ordlyd at slik øvelsesbruk er tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret om tjenestlig bruk. Dersom ordlyden anses uttømmende på dette området, innebærer det at skattytere som ikke leverer produkter som nevnt, ikke vil kunne omfattes av skattefritaket. Dette gjelder typisk yrkesgrupper som renholdspersonale, sentralbordpersonale mv.

Etter departementets syn kan det være grunn til å anse også annen arbeidsrelatert øvelsesbruk enn den som går ut på leveranse av ulike maskinelle produkter for å kvalifisere til skattefritak. Oppregningen i § 5-15-4 annet ledd bør derfor ikke anses uttømmende. Dette innebærer at dersom det skulle foreligge andre arbeidsrelaterte bruksområder av utstyret enn det som er uttrykkelig nevnt i forskriften, men som gjør at arbeidsgiver likevel har en viss egeninteresse i at datautstyret er plassert hjemme hos den ansatte, vil vilkåret om "tjenestlig bruk" være oppfylt. Vilkåret anses derfor oppfylt også i tilfeller der den ansatte har behov for opplæring i for eksempel føring av timelister mv.

Departementet vil vurdere om det bør gjøres endringer i bestemmelsen, slik at denne løsningen fremtrer klarere.

Finansdepartementet har i brev av 6. oktober 1997 uttrykt tvil om hvorvidt det er behov for å utarbeide takseringsregler for beskatning av fordel ved privat bruk av arbeidsgivers datautstyr i tilfeller der vilkårene for skattefritak ikke er oppfylt. Dersom det likevel viser seg å foreligge et slikt behov, har departementet ingen innvendinger mot at Skattedirektoratet utarbeider slike takseringsregler.

Det fremgår av forskriften § 5-15-4 annet ledd at øvelsesbruk på hjemmemaskinen er tilstrekkelig til å oppfylle kravet om "tjenestlig bruk". I direktoratets brev stilles det spørsmål om forskriftens krav til tjenestlig bruk ikke lenger kan anses oppfylt ved foretatt øvingsbruk etter det tidspunkt den ansatte er utlært i forhold til arbeidsgivers behov. Etter departementets syn er det praktisk sett svært vanskelig å kontrollere når en skattyter kan anses ferdig utlært i forhold til arbeidsgivers behov. Dette vil kunne variere med hvor krevende opplæring den enkelte har behov for, hvor raskt den enkelte lærer seg det nødvendige osv. Det må også antas at arbeidsgiver kan ha behov for at vedkommende ansatt tilegner seg kunnskap om stadig ny programvare mv., slik at det kan være vanskelig å fastslå noe eksakt tidspunkt for når vedkommende ansatt eventuelt måtte være ferdig utlært. Tatt i betraktning de praktiske problemene det innebærer å fastslå et tidspunkt for når vedkommende ansatt eventuelt måtte være ferdig utlært, finner departementet det ikke hensiktsmessig å operere med en avgrensning av skattefritaket på dette grunnlag.

Det er privat bruk av arbeidsgivers "datautstyr" som er fritatt fra beskatning i forskriften § 5-15-4. I deres brev stilles det spørsmål om rekkevidden av dette begrepet, og det nevnes eksempler som digitale kameraer og mobiltelefon brukt som modem til datautstyret. Begrepet "datautstyr" vil i utgangspunktet kunne omfatte alt elektronisk utstyr som benyttes i forbindelse med databehandling. Av den grunn vil for eksempel digitalt kamera i utgangspunktet kunne være datautstyr som er omfattet av forskriften.

Det er et vilkår for skattefritak at utlån av alt datautstyr er begrunnet i tjenestlig bruk. For den enkelte skattyter vil derfor dette vilkåret kunne begrense hvilke typer datautstyr som kan brukes privat uten beskatning. Det må derfor foreligge tjenestlig behov for utstyr som skanner, digitalt kamera, Internett mv. for at bruken av slikt utstyr skal være omfattet av skattefritaket.

Dersom utstyret som stasjoneres hjemme hos den ansatte har andre bruksområder i tillegg til bruk i forbindelse med databehandling, for eksempel en mobiltelefon som også kan brukes til ordinære telefontjenester, er det i prinsippet bare bruken i forbindelse med databehandlingen som er fritatt for beskatning etter særreglene for datautstyr. Dette blir resultatet fordi det bare er i tilfeller der utstyret brukes på denne måten at det kan karakteriseres som "datautstyr". Når for eksempel en mobiltelefon brukes privat i andre sammenhenger, er derfor den private bruken av selve apparatet i prinsippet skattepliktig (selv om ikke abonnement eller samtaleutgifter dekkes av arbeidsgiver). En forventer imidlertid ingen særlig prioritering av kontroll på dette marginale område.

Dersom arbeidsgiver installerer programvare hos ansatte som allerede har hjemme-pc, er også programvaren å anse som "datautstyr" etter forskriften.

Forskriften omhandler utlån av datautstyr fra "arbeidsgiver" til ansatt. Arbeidsgiverbegrepet må her tas i en vid forstand, og er ikke begrenset til ordinære ansettelsesforhold. Også i lønnede tillitsverv vil denne skattefritaksordningen gjelde. Således er kommunen å anse som arbeidsgiver for kommunestyrerepresentantene, og aksjeselskapet er å anse som arbeidsgiver for selskapets styremedlemmer.

Både ved tillitsverv og ved biarbeidsforhold ellers er det imidlertid en forutsetning for å anvende skattefritaket, nemlig at arbeidets omfang er stort nok til å kunne begrunne behov for tjenestlig bruk hjemme av arbeidsgiverens datautstyr.